View profile

Undringer om brannfakler, selvransakelse, svette kirurger, smarte stokker og strategiarbeid for selve livet

Hei og hallo igjen! Det undres ennå mer enn før hos oss om dagen, og paragrafene nedenfor viser hvorf
Undringer om brannfakler, selvransakelse, svette kirurger, smarte stokker og strategiarbeid for selve livet
By Jacob Mørch • Issue #18 • View online
Hei og hallo igjen!
Det undres ennå mer enn før hos oss om dagen, og paragrafene nedenfor viser hvorfor. For dere som nettopp har signet opp for Undringer: dette er en utypisk utgivelse, skrevet for dem vi har kjent en god stund, og sannsynligvis ikke i nærheten av det du trodde du ble med på da du trykket “Subscribe”.
Hvis du bare vil ha noen interessante linker å entre helgen med, scroll til bunns. Hvis du vil få et innblikk i vår pågående selvransakelse, og lære hvilken kirurg du bør velge hvis du havner på akuttmottaket i løpet av helgen, les hele sulamitten. Godt valg!

Brannfakler og selvransakelse
Vi har en slack-kanal som heter #brannfakkel, med beskrivelsen “kanalen hvor vi dreper våre darlings og applauderer høyt for enhver kritikk av oss selv”. Her er det skyhøy takhøyde og jevnlig blir det glohet temperatur når en brannfakkel kastes inn til diskusjon. 
For en tid tilbake utfordret Agnes oss ved å kaste inn selveste Brannfaklenes Brannfakkel – burde vi skifte navn fra Uromaker til noe helt annet?
Tanken var interessant, om enn noe prematur da den kom på bordet helt tilbake i Oktober i fjor. Etter noen spennende og opphetede diskusjoner, ble brannen kvalt og livet gikk videre i sin urolige rytme. Navnet besto, og #brannfakkel var atter en stille og rolig kanal. Men nederst i bålet lå det stadig en gnist og ulmet.

De siste månedene har vi gått gjennom en selvransakende modningsreise. På det ekistensialistiske plan begynte vi på en prosess som var langt på overtid – nemlig å finne ut hvorfor vi eksisterer, hva som er vår raison d’être. Intet mindre. Hvorfor står vi opp om morgenen? Hvordan vil vi gjøre verden til et bedre sted? Hvor overlapper det som verden/markedet trenger, med det vi kan og vil levere? 
Det var flere spørsmål enn svar, men vi begynte å nøste i dette med ujevne mellomrom, i ad hoc diskusjoner på kontoret, slack-utvekslinger fra trikken, og i mer formaliserte settinger à la strategisamling med høye smørbrød i vinterlandskapet på Voksenåsen. 
På det mer håndfaste plan manifesterte modningen seg i nye nettsider i renere design og normalisert språkdrakt, tydeligere rollefordeling internt, og ikke minst en gradvis profesjonalisering av kontoret – tikibaren, vårt desidert mest urolige aktiva, røk allerede i Oktober. Siden har lageret av tøfler, rødvin og musikkinstrumenter lidd samme skjebne. 
Noe av dette delte vi med dere underveis. Den 25. Oktober gikk “Dønn Ærlige Undringer” ut, og sjelden har vi fått bedre tilbakemeldinger enn i dagene som fulgte. Vårt semi-offisielle oppgjør med oss selv traff tilsynelatende en nerve hos mange av dere (nettopp derfor velger vi nå atter å være i overkant åpne og utleverende om hva vi går og grubler på – det pleier å føre til at gode innspill og nye tanker kommer vår vei).
Gjennom alt dette har likevel elefanten i brannfakkelkanalen klart å holde seg unna søkelyset – vi heter fortsatt Uromaker. Men nå nærmer vi oss selvransakelsens Zenith, og selv det aller helligste utfordres med blasfemisk slagkraft.
Vi vurderer navnebytte.
Hvilken kirurg velger du?
I den paradigmeskiftende boken Antifragile skisserer forfatter Nassim Taleb opp et scenario der du kjøres til akuttmottaket i en viss fart, fordi noe har gått skikkelig galt og du må hasteopereres for å bytte ut et defekt organ eller to. I det du kommer til sykehuset får du møte to kirurger som står klare til å operere deg. En av dem er ren og pen med nyvasket legefrakk, lukter godt, har en velstelt hentesveis og ser meget profesjonell ut. Den andre kirurgen har bustete hår som minner om en gammel raggsokk, uflidd skjegg og blodflekker på hele uniformen sin. Han lukter distinkt av tredagerssvette, påstår han har en utdannelse fra et stedsnavn fra fremmedordboka, og hilser på deg på gebrokkent norsk med en uplasserbar, semi-aggressiv aksent. 
Så, hvilken kirurg velger du? 
Talebs poeng er at du vil gjøre lurt i å velge kirurg nummer to. Han har kommet til sin posisjon til tross for alt det som taler mot ham, nemlig at han verken ser, høres eller lukter som en profesjonell og kompetent medisiner. Det indikerer, kontraintuitivt nok, at han må være vanvittig dyktig med skalpellen – ellers ville sykehusledelsen, av rent image-hensyn, ha kvittet seg med ham for lenge siden. Den streite doktoren som følger de normative kjørereglene kan derimot ha kommet til sin posisjon med helt ålreite medisinske ferdigheter, godt hjulpet av at han ser og høres ut som en kompetent kar. Han har måttet bevise mye mindre enn sin rufsete kollega. 
Hvilken innovatør velger du?
Uten sammenligning forøvrig mellom det å redde liv og det å innovere i næringslivet, tror vi at vi kan lære noe av denne hypotetiske situasjonen på akuttmottaket. 
I snart to år har vi i likhet med kirurgene brukt tiden vår på å forbedre noen utvalgte kunders situasjon. Kirurgene skaper verdi ved å utføre en forbedringsprosess på organ-nivå – vi gjør det samme på organisasjonsnivå. 
Fra dag én har vi fremstått som annerledes fra det som finnes i markedet fra før. De fleste konsulentselskaper består av sorte dresser og standardiserte prosesser, har globale HQs i store metropoler, sender ut nyhetsbrev om det siste innen IFRS Best Practices, og heter ett eller annet forkortet amalgam av etternavn fra to-tre hvite menn som for lengst er døde. Vi har kalt oss for Uromaker, stått for noe opposisjonelt og annerledes, brukt rammeverk og metodikk fra startupverdenen som i stor grad er ukjente for kundegruppen vår, hatt et grønt kontor i Brugata, og sender ut ting som dette i nyhetsbrevet vårt. 

Hva kalles dette? Polarisering. Du kan godt være fullstendig likegyldig innstilt til konsulentselskapet [sett inn valgfritt selskap i glassbygg i Barcode her], men Uromaker som brand skaper en reaksjon hos de fleste. Enten digger man det, eller så synes man det er skikkelig teit. 
Det har vært en intensjonell strategi. Vi har ønsket å være polariserende, basert på hypotesen om at det vil tiltrekke seg de kundene, potensielle ansatte og øvrige stakeholders som instinktivt forstår verdien av radikal innovasjon, startupmetodikk, eksperimentering, kundesentrisme og fart. Dem som ser verdien av konstruktiv uro som trigger for positiv endring, om du vil. 
Sosial risiko, spillteori og bakkestart
Vi tror fortsatt på polarisering som strategisk differensiator, men vi har etter hvert innsett at vi kanskje har strukket det i overkant langt.
En nær venn av oss fortalte nylig noe som fikk oss til å stoppe opp og tenke. Han påsto at vi som innovasjonsfolk egentlig ikke holder på med å skape ny verdi, eller utvikle nye produkter, tjenester eller forretningsmodeller. Det vi først og fremst holder på med, er å få mennesker til å tørre å ta sosial risiko. Sosial risiko i form av å gjøre noe nytt på en ny måte, tenke annerledes, eller addressere et latent problem eller en mulighet i eller utenfor organisasjonen sin. Verdiskapingen, innovasjonen og endringsprosessene som følger, er bare konsekvenser av at den eller de riktige personene våget å ta sosial risiko på rett sted til rett tid. 
Jo mer jeg tenker over dette, jo mer innser jeg at han har helt rett. Og hvis det er tilfelle, er ikke Uromaker nødvendigvis det rette brandet for å oppnå det vi ønsker. Det krever rett og slett for mye av nye kunder som ikke kjenner oss fra før å kjøpe inn Uromaker som tjenesteleverandør. Brandet og profilen gjør at den sosiale risikoen f0r kunden er alt for stor, alt for tidlig i kundereiseløpet. 
Vi har innsett at vi må kommunisere på en måte som gir oss innpass og tillit før vi kan utfordre og legge til rette for endring og nyskaping. Våre kunder er til syvende og sist enkeltmennesker (!) som må kunne stå inne for de avgjørelsene de tar, og må kunne forklare og forsvare dem til sine nærmeste kollegaer, til sin leder, sitt styre og andre stakeholders. I scenarioet der man kan velge mellom å leie inn Uromaker eller KMNB [Konkurrent Med Nøytralt Brand] for å bistå med et strategisk viktig, forretningskritisk prosjekt, vil risikoen ved å velge oss i mange tilfeller bli for stor (tror vi). For å forstå hvorfor, må vi til spillteori. Og en tur tilbake til kirurgene. 

I scenarioet på akuttmottaket føles det instinktivt best å velge Doktor Striglet over Doktor Svett. Ved å gå for det tilsynelatende tryggeste valget i Doktor Striglet, kan man ende opp med en vellykket operasjon, eller med en defekt nyre og ugreie komplikasjoner. Men uavhengig av utfall vil man som pasient i det minste slippe å se ut som en idiot, fordi man gikk for det fornuftige valget som massene vil støtte opp under. Hvis utfallet av operasjonen er dårlig, forklares det med uflaks. 
Hvis man dermot går motstrøms og velger Doktor Svett, kan man igjen ende opp med enten et vellykket eller et katastrofalt utfall av operasjonen. Men i dette tilfellet er er man eksponert for sosial risiko i mye større grad. Hvis operasjonen går bra, er det ikke nevneverdig nok til at noen tenker noe særlig over det. Hvis det derimot går dårlig, vil du se ut som en komplett idiot. 
Konsulentregel #1: Aldri la sjansen til å lage en 2x2 matrix gå til spille.
Konsulentregel #1: Aldri la sjansen til å lage en 2x2 matrix gå til spille.
Bytt ut akuttmottaket med styrerommet i en organisasjon som trenger å innovere for å skape verdi på en ny måte, og situasjonen for en beslutningstaker er ganske lik. Ved å velge det trygge konsulentmiljøet KMNB, har man ryggen fri uavhengig av utfall (lav sosial risiko). “Nobody ever got fired for buying IBM”, som de sier.
Hvis du derimot velger Uromaker må du bruke tid og energi på å forklare valget ditt til sjefen, styret og teamet ditt. Og hvis prosjektet mot formodning flopper? “Hva var det jeg sa” har plutselig fått ny språkdrakt – “hva trodde du egentlig ville skje da du bestemte deg for å ta inn masse uro på huset?”. 

I praksis betyr dette at vi i mange tilfeller starter i oppoverbakke når vi innleder nye kundeforhold. Vi har hørt fra flere av kundene våre at enkeltpersonen(e) som hadde klokkertro på oss måtte ta en fight internt for å få gjennomslag for å ta oss inn. Å ta den kampen krever at man har mye sosial kapital, høy selvtillit og er villig til å ta sosial risiko på våre vegne. Det skaper rett og slett unødvendig friksjon i prosessen fra “hallo” til “la oss skape verdi sammen”. 

Crowdsourcing a brand (les: hva skal vi hete?)
Så, where do we go from here? Vel, vi sitter fortsatt med flere spørsmål enn svar, men kjenner at identitetskrisen begynner å nærme seg sin siste fase (for denne gang). 
Vi skisserer i disse dager opp spissere verdiforslag, et tydelig definert sett av verdier vi tror på og jobber etter, samt en utpekt retning og strategi. Vi holder på å lage en liste med folk vi drømmer om å ansette, en annen liste over de feteste selskapene vi kan tenke oss å samskape nye prosjekter sammen med, og former hypoteser om hvordan vi skal bli bedre kjent med dem som står på liste nummer en og to. 
Ut av dette selvransakende arbeidet vil det til å komme et navn, brand og en profil som vi kan stå inne for på lang sikt. Et brand som er akkurat passe edgy, og akkurat passe tillittsvekkende. Noe som kommuniserer det vi tror på, uten at det skremmer vekk dem som trenger det vi kan. Vi har noen gode (og noen mindre gode) kandidater på blokka allerede, men ingenting er avgjort ennå. 

Uromaker har vært et ganske selvsentrert navn. Det har reflektert hva vi ønsker å være (annerledestenkende, konstruktivt utfordrende overfor det etablerte, disruptiv innovasjon) i større grad enn hva kundegruppen vår har hatt ønske om å få hjelp med (komme i gang med innovasjonsarbeidet i et moderat tempo som organisasjonen kan tåle, nyskaping innenfor de organisatoriske/byråkratiske/ strukturelle rammene som finnes internt, inkrementell innovasjon).
Nå skal vi forsøke å skru ned polariseringsgraden, og i større grad kommunisere på en måte som resonnerer med reelle kundebehov – uten å miste oss selv i prosessen. Det kan bli spennende. 
Product-market fit, here we come
Product-market fit, here we come
For å få til dette, må vi koble på verden og markedet i identitetsjakten vår. En naturlig person å spørre om innspill, er deg. Du som leser dette har på ett eller annet tidspunkt tenkt at noe ved Uromaker og/eller Undringer har vært interessant og/eller appellerende. Hva var det? Hvordan kan vi bevare eller styrke akkurat det ytterligere? Hvilke tanker gjør du deg etter å ha lest hele denne alt for lange eposten?
Feedback og innspill mottas med den største takknemlighet (bare svar på denne mailen. Vi leser alt!). 
..og sist men ikke minst – har du et godt forslag til nytt, akkurat-passe-edgy-men-ikke-over-the-top navn på et konsulentselskap i vekst? Shoot!

Med det gjenstår bare å ønske deg en fredelig og akkurat passe selvransakende helg. Sees i tenkeboksen,
-Jacob & the Uromakers (enn så lenge).

Siste ukes interessante funn om innovasjon, tech og samfunn
..og en dose visdom fra Clayton Christensen helt til slutt..
For syns skyld: verdens første smarte blindestokk
Nye boformer: intergenerasjonelt bofellesskap bygges på Skøyen
Biohacking-tech: Lyspærer som forbedrer helse og velvære
Spørsmål til refleksjon: "How Will You Measure Your Life?"
Did you enjoy this issue?
Jacob Mørch

Uromakers Undringer er et ærlig forsøk på å skape Norges mest interessante nyhetsbrev for annerledestenkere og innovatører.

Her finner du skråblikk og perspektiver på innovasjon, teknologi, samfunn og andre ting som vi i konsulentselskapet Uromaker er nysgjerrige på akkurat nå. En kuratert dæsj med interessant input en gang i blant, med andre ord. Velkommen skal du være! 👋

If you don't want these updates anymore, please unsubscribe here.
If you were forwarded this newsletter and you like it, you can subscribe here.
Powered by Revue
© Uromaker AS, Brugata 17D, 0186 Oslo