View profile

Om minimalisme, black friday, prisen på ingenting (hint: $5) og klesskap på soverommet

[OBS: Denne utgaven av Uromakers Undringer ble kopiert over til et nytt e-postsystem i januar 2020, m
Om minimalisme, black friday, prisen på ingenting (hint: $5) og klesskap på soverommet
By Jacob Mørch • Issue #14 • View online
[OBS: Denne utgaven av Uromakers Undringer ble kopiert over til et nytt e-postsystem i januar 2020, men ble først publisert i desember foregående år]

‘Allo ‘allo! kjære Undrere og Undrerinner.
Det er atter fredag, lunchtid, advent, år 1441 i den islamske kalender, og ganske nøyaktig en uke til fullmåne. Med andre ord, på høy tid med nye Undringer! 
 
Dagens funfact, apropos årstall og fjorten-en-og-førr.. Arabisk skrives og leses fra høyre mot venstre, men tall settes opp fra venstre mot høyre som hos oss. 2019 er altså ikke 9102 i midtøsten og omegn, men 2019. Uansett, det er vidunderlig å leve i år 1441, så slipper man å huske på det. I hvert fall frem til 20. August. Nyt det så lenge det varer, min venn. 
 
For to uker siden dedikerte jeg 748 ord til en tirade om urgamle betalingsløsninger som for lengst burde ha avgått med døden. Gjennom hele Girotiden* har jeg også hatt gleden av å bli ganske glad i en person som bruker cirka 37.5 timer hver uke på å velsigne verden med hypermoderne, ettklikksbaserte måter å gjøre opp for seg på. Skal si livet er smekkfullt av kontraster! 
*= (Store Norske Leksikon: Girotiden; en tidsepoke innen geologisk tidsregning; perioden i Jacob Mørchs liv som involverte en giro, et utrydningstruet, papirbasert betalingsmedium. Varighet: September til Oktober 2019. Se også relaterte artikler: Juratiden)
Og snakk om kontraster, betaling og ikke minst det som betales for – en dag for de virkelig ekstreme kontrastene spilte seg ut for nøyaktig en uke siden.  
Den Store Dagen var endelig kommet. 
Forbrukere verden over kunne for en stakket stund legge vekk sine forskjeller og forenes med ett felles mål for øyet, for som ved et mirakel var våre bønner ved rabattenes alter blitt hørt. 
 
Som manna fra himmelen kom de nemlig dalende over oss i overflod – tilbudene. 
Illustrasjon: Fredrik Bedsvaag
Illustrasjon: Fredrik Bedsvaag
Svartefredag kom og gikk, og viste oss det beste og det verste i vårt samfunn. Vi har tilgang til all verdens moderne hjelpemidler som løser ethvert reelle og imaginære behov, tilgang til flotte gevanter av alle slag, mat og drikke fra alle verdenshjørner og generelt sett det meste vi kan forestille oss. Selv om vi ikke skal glemme at mange sliter også i Norge, er faktum at selv dem som har det ganske tøft her på berget i 2019 har høyere levestandard enn aristokratiet og “the one percent” hadde for et århundre eller tre siden. Selv Solkongen Louis manglet vannklosett og kjøleskap. 
 
Så har vi baksiden av medaljen, som også kommer tydelig frem på en dag som forrige fredag. Den rene skjære galskapen, forbrukersamfunnet som tilsynelatende er ute av kontroll, statusjaget som materialiserer seg i, vel.. materialisme. Det faktum at det finnes en nettside med URLen – hold deg fast – blackfridaydeathcount.com, sier vel absolutt alt. Det frenetiske jaget etter en høvelig god deal går på helsa løs for noen. 
 
I samme gate finner vi “theRKOI.com”, som har tatt til seg forkortelsen RKOI (“Rich Kids of Instagram”) og laget et utleiekonsept av det. Hva de leier ut? Luksusbiler og privatfly, naturligvis. Ikke som transportmiddel, men som artefakter som kan stå i bakgrunnen når du tar selfies for å vise frem dit psudo-jetsetliv på instagram. 
Trutmunn og en Bentley du har leid i 15 minutter. Oppskriften på lykke, likes og livskvalitet. (theRKOI.com)
Trutmunn og en Bentley du har leid i 15 minutter. Oppskriften på lykke, likes og livskvalitet. (theRKOI.com)
Like gærent som i Amerika er det ikke her til lands, tenker du kanskje. Fair enough, vi har kanskje kommet dit at vi slår hverandre ihjel på kjøpesentre, takk og pris. Men vi har nest høyest personlig forbruk per person i hele Europa (bare slått av luksusdyrene i Luxembourg), og på Black Friday shoppet vi for 3.5 milliarder kroner, hvorav en milliard var på kreditt. For å sette det hele på spissen – vi kjøper ting vi ikke trenger, med penger vi ikke har, for å imponere folk vi strengt tatt ikke liker. 

Enter minimalismemessias
Midt oppi det hele, på selveste svartefreddan, dukket undertegnedes tryne opp på en digital forside, hvor jeg presenteres som en slags antiforbruks-posterboy. Dette skjedde på Dinside.no, som ifølge dem selv er “en av de mest leste nettsidene for forbrukerstoff i Norge”. En herlig dose lingvistisk ironi der altså. 
 
Hvis du ikke får nok av “Hjemme hos”-reportasjene med D-kjendiser i Se og Hør, kan jeg på det varmeste anbefale å lese saken. Her får du blant annet vite at “Jacob Mørch er en selverklært minimalist”, men til tross for dette har han “både et skrivebord og et klesskap i tillegg til en seng” på soverommet (minimalist som eier både skrivebord og klesskap? ***** hykler!). 
Skrivebord og klesskap på soverommet. Dekadensen skal ingen ende ta.
Skrivebord og klesskap på soverommet. Dekadensen skal ingen ende ta.
Fra spøk til revolver – jeg digger minimalisme. For en del år siden var jeg underbevisst overbevist om at mer var lik bedre. Flere ting, flere klær, flere dingser, mer mer mer, you know the drill. Så kom jeg over denne 15-minutters TED-talken fra The Minimalists
 
Etter noen timer i minimalisme-hjørnet av YouTube, og noen bøker senere, hadde jeg konvertert til denne religionen. Ting ble solgt, gitt bort og kastet, og jeg stilte spørsmål ved omtrent alt jeg eide. “Løser denne tingen et stort problem for meg, eller gir den meg mye glede?” Hvis svaret var nei på begge deler, forsvant den ut. Jeg begynte å tro på klisjéfylte sitater du kanskje har sett påklistret en kalkmalt beige vegg i en kvasi-shabby-chic leilighet i Homansbyen – “Less is more”“Own less, live better” eller “Clutter is the physical manifestation of unmade decisions fueled by procrastination”. Nu vel, kanskje ikke den siste der får plass på veggen, men you get the idea..
 
Poenget mitt er at minimalismegreia funket. Jo flere ting jeg ble kvitt, jo friere følte jeg meg. Hele filosofien ga rett og slett mening for meg, med sitt budskap om å forenkle det meste, fjerne overflødighet og strømlinjeforme alt fra kalender til klesskap. Jeg innså at det å akkumulere og eie masse ting og tang ikke førte til at jeg ble spesielt mye lykkeligere, som jo er den implisitte lovnaden ligger til grunn for forbrukersamfunnet. Jeg opplevde faktisk det motsatte – alle tingene jeg eide var i grunn en byrde, fordi de bandt opp kapital, plass og energi, og krevde tid til å bli vedlikeholdt, organisert, tørket støv av, og så videre.
 
Her er det verdt å nevne at essensen i minimalismefilosofien absolutt ikke er at man bør strebe etter å leve som en salig asketisk munk, med ett stykk kjortel som sin eneste eiendel. Langt ifra. Poenget er å leve mer intensjonelt, i mye bredere forstand enn akkurat hvilke ting man eier. Minimalisme for meg er rett og slett bare et sett av prinsipper som hjelper meg å prioritere hvordan jeg bruker tiden, energien og ressursene mine på best mulig måte for å få oppnå det jeg ønsker. 
 
Alternativt kan man kaste denne halvpompøse forklaringen ut av vinduet, og lene seg på rasjonalet til Marit i kommentarfeltet på Dinsides facebookpage. Hun oppsummerer det hele på elokvent vis – “De [tingene] e en byrde. En test fra Gud”. 
Nå burde jeg sluttet å skrive for lenge siden, men en siste ting til må nevnes. Da jeg skulle prøve å finne igjen meg selv på Dinside.no i sted, fant jeg en sak om en annen kar som har fått en “test fra Gud”, nemlig jobben som forbrukerminister. Dette er altså Kjell Ingolf Ropstad, som ifølge Dinside er “barne- og familieminister/forbrukerminister”, uten at det nødvendigvis bør inspirere noen til å øke sitt forbruk av barn eller familiemedlemmer. Jeg noterer meg at titler med slash i midten ikke lenger er beskyttet og reservert for frisører/influensere og bloggere/stylister. 
 
Uansett – Ropstad er bekymret for uforsvarlig bruk av kredittkort på Black Friday. Jeg tenker derimot at hvis man gjør noe lite gjennomtenkt og ender med å måtte bære frem en kredittkortregning, så klarer man alltids to.. 
 
God helg!
________
Fire episke antireklamer
I tråd med dagens rant, har jeg kuttet ut alle de vanlige spaltene i undringer (#minimalism). I stedet serveres det i dag tre eksempler på anti-ads, som på en finurlig måte oppfordrer deg til å ikke kjøpe ting du ikke trenger, i hvert fall ikke helt ubevisst. Paradoksalt nok er dette kanskje den mest effektive måten i signalisere at man tar en posisjon som grønn og moder jord-vennlig, som sikkert kan øke salget i det lange løp. Men det er en diskusjon for en annen dag. 
Patagonia: Don’t buy this jacket
Klassikeren fra Patagonia dukket opp helt tilbake i 2011. Don’t buy this jacket. 

Hinge: Slett denne appen
Ikke nødvendigvis med et sterkt sustainability-fokus, men en form for anti-advertising like fullt. Hinge adresser dating-app-paradokset – at samtlige swipeorienterte apps har et økonomisk incentiv til å holde deg “single and searching” så lenge som mulig. Hinge er visstnok “designed to be deleted”, påstår de i hvertfall selv. 

Cards against humanity: Buy nothing for $5
Den folkekjære kortspillprodusenten påsto i 2015 at det beste du kunne gjøre på Black Friday var å kjøpe ingenting. Det lot de deg gjøre hos dem, for den nette sum av $5. De solgte ingenting for $71,145, nesten 700.000 kroner. Økonomen i meg har en fornemmelse om at mesteparten av det havnet rett på bunnlinja. Det kaller jeg god butikk. 

#StealOurStaff
Avslutter med en skikkelig herlig videosnutt som adresserer en samfunnsutfordring som sjeldent får oppmerksomhet – vanskelighetene folk med funksjonshemming har med å finne arbeid. 80% av de ansatte i den britiske såpeprodusenten Beco (“Better Considered”) har en funksjonshemming, og selskapet oppfordrer nå andre til å stjele deres ansatte. Som de skriver selv, “We think we’ve got some of the best soap makers on the planet, but we’re not naive enough to think they always dreamed of making soap.” Derfor finner du de ansattes CVer og karrieredrømmer både på nettsiden og på baksiden av såpeflaskene deres. 
 
I hjemlige trakter finner vi en lignende filmsnutt som nylig ble produsert for Moving Mamas i forbindelse med deres nominasjon som Årets Sosialentreprenør 2019 av Ferd. Som Kirstine (full disclaimer: Kirs er min mor! ❤️) sier i starten av videoen – “vi ansetter ikke kvinner for å sy, vi syr for å kunne ansette flere kvinner”. På samme måte kan jeg tenke meg at BeCo-gründerne kanskje ikke er lidenskapelig opptatt av såpe for såpens del, men bruker det som en vei til målet om å hjelpe funksjonshemmede ut i arbeid. 
 
Helt til slutt: hvis minimalismen ikke har overbevist deg til å kutte ut julegavene helt ennå, har Moving Mamas en nettbutikk med snasne ting laget av overskuddsmateriell, sydd og montert av mamasene. God adventstid!
Did you enjoy this issue?
Jacob Mørch

Uromakers Undringer er et ærlig forsøk på å skape Norges mest interessante nyhetsbrev for annerledestenkere og innovatører.

Her finner du skråblikk og perspektiver på innovasjon, teknologi, samfunn og andre ting som vi i konsulentselskapet Uromaker er nysgjerrige på akkurat nå. En kuratert dæsj med interessant input en gang i blant, med andre ord. Velkommen skal du være! 👋

If you don't want these updates anymore, please unsubscribe here.
If you were forwarded this newsletter and you like it, you can subscribe here.
Powered by Revue
© Uromaker AS, Brugata 17D, 0186 Oslo